Vått hår og små hus

Det skjer så mye i livet min for tiden at jeg ikke engang orker tanken på å forsøke å skrive noe av det ned. Ikke enda. Alt er stress, men alt er så ubeskrivelig bra. Jeg skulle bare øske jeg fikk tid til å ta ett par steg bakover, trekke pusten godt og betrakte det. Nyte det - helst med en god kopp med varm og koffeinholdig te. 
Oppdateringer får eventuellt komme senere. Men her er en liten del av det. 

Apropos det, liksom.. I det jeg arget meg over at hårvask stod for tur, kom jeg på første gang håret mitt luktet vått. Det var i 10. klasse, rundt påsketider. Jeg tror det må ha vært litt duskeregn i luften. Vi satt i klasserommet i øverste etasje, helt nederst i gangen, hvor klassen til søsteren min holdt til inntil de forlot ungdomskolen til fordel for et bedre liv. Jeg satt med ryggen mot vinduene og jobbet med en oppgave på min splitter nye firkantede, og tilsynelatende bærbare HPmaskin. Jeg forsto ikke riktig hva den svake, merkelige, men allikevel ikke vonde, lukten var for noe. Det gikk ikke opp for meg før noen dager senere, at det faktisk var vått hår. 
I natt drømte jeg at jeg hadde gredd håret og på magisk vis var håret mitt blitt 'normalt'. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, men det jeg vet er at de neste fem-seks timene kommer til å bli tilbrakt med våte, shampooluktene dreads. 

Eksamensfrokost!

Det blir en lang og kjedelig dag. Jeg har to eksamens innleveringer om fagdidaktikk å jobbe med. Skal man få en god og produktiv dag, må man begynne med en god og næringsrik frokost! 

100% økologisk frokostblanding - Musli med rosiner, fersk mango og soya joghurt. 
SuperSpinatsmoothie med fersk økomango og økobanan, frossne jordbær, økologisk soyayoghurt og faritrade appelsinjuice. Spinaten, som er finhakket og frossen, gir smoothien en litt ekkel farge, men den blir enda sunnere og smaker kjempe godt! Jeg lurer inn spinat overalt, sunt og godt!

Sexieste vegetarianer over 50!

Dette er så meg om 50 år! Ikke det med tittelen, men helsen.

God Save The Kinks

De av dere som enten kjenner meg, eller har lest ett par blogginnlegg før vet at jeg elsker The Kinks. Jeg bladde litt gjennom bloggen min og fant frem et innlegg fra tidlig i sommer. Jeg skrev at nå var sommeren offisielt kommet og dermed presenterte jeg de tre ultimate sommerlåtene; The Kinks, The Kinks og The kinks! Forholdsvis Sunny Afternoon, The Village green Preservation Society og People Take Pictures Of Each Other!

Om jeg ikke husker helt feil, så oppdaget jeg The kinks ved en tilfeldighet, så og si. Jeg fant en mappe på PCen min, det må ha vært for rundt fire år siden nå, med tre Kinkslåter. Jeg aner virkelig ikke hvor de kom fra, alt jeg vet er at det var kjærlighet ved første sang. Jeg elsker at jeg fortsatt kan oppdage Kinks på ny, selv om det er rundt 40 år siden den beste musikken deres ble spilt inn. (Som her en dagen da jeg oppdaget denne!)

I går satt jeg på ytterste sete på 15. rad i Stavanger konserthus, blendet av måneskinn gjennom grå hårstrå. På scenen skulle snart mannen bak mitt livs største musikalske kjærlighet, Ray Davies, gå på.

Dagen før ringte jeg min far og fortalte at det skulle være en konsert han sikkert kunne tenkt seg å sett i Sandnes dagen etter. Han svarte at han nok ikke kunne få med seg den, og følgte opp med "men jeg så han Kinksmannen skulle spille i Stavanger i morgen.. Har du sett det?" Det var en nervepirrende opplevelse å skulle sjekke om det fortsatt var billetter igjen. Det var det heldigvis og 24 timer og 400 kroner senere satt jeg altså der.

Jeg er en veldig lite religiøs person, men det der kan ikke beskrives som noe annet enn en religiøs opplevelse! Fra og med første sangen, I'm Not Like Everybody Else, var det bare helt fantastisk. Jeg husker faktisk første gang jeg hørte den sangen. Jeg hadde nettopp kjøpt albumet Face to Face, og satt på det kalde gulvet på rommet mitt foran Tandberg høytalarene. Dette var på den tiden hvor mine personlige trekk og mine prinsipper rundt alt som er så viktig for meg i dag, ble tydeligere og tydeligere og jeg hadde begynt å skille meg veldig ut i forholdt til vennene mine. Med andre ord ble dette en veldig viktig sang for meg, og at Ray åpnet hele konserten med denne var rett og slett rørende.

Videre fulgte klassiker etter klassiker og publikum sang med! Ray viste seg, over all min forventning, å være en utrolig utadvent og underholdene artist. "Sometimes, you'll get really sick of the city life... We´re going bak to the jungel." Jubel, ekstase og allsang til Apeman!

Han pratet om hvor mye han elsket sommeren, spesielt om vinteren, så kom Sunny Afternoon. Jeg må ha vekket litt oppsikt blant radene av eldre mannfolk med mine hyl, min jubel og skrikesynging, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Etter hvert som klassikerne kom på løpende bånd, kjente jeg meg litt bekymret over hvordan resten av konserten ville bli når første delen tok helt av. Spar litt på kruttet, gamle mann! Og det klarte han også. Setlisten var neppe en tilfeldighet. Ray var av og på Scenen hele to ganger mot slutten og ble hoiet på igjen med stående applaus. Jeg viste jeg ventet på Lola og You Really Got Me, og etter at de ble annonsert som "ekstranummer"  ga jeg et lykkelig sukk og kjente meg sinnsykt godt fornøyd. Så bare for å forsikre om at det var nok av prikker over i'en, takket han publikum ved å avslutte med Days. Halleluja!

Brudekjolesying!

Ofte om noen i familien presenterer meg for sine bekjente blir jeg møtt med "..Åh, er det du som syr!?". Til det har søskenbarnet mitt Nina alltid svart at om hun noen gang gifter seg, så skal jeg sy brudekjolen. Noe jeg selvsagt aldri har trodd noe på. Men en mørk vinterkveld når jeg satt på båten fra Kopervik til Stavanger i høyre bølger ringte telefonen min og Nina fortalte at hun og kjæresten lurte på om de i sommer skulle dra til Haugesund "til det huset hvor folke sier Ja.." Viss jeg skjønte hva hun mente. Det gjorde jeg.

Siden da rakk søskenbarnet mitt å få kul på magen og dermed var det ikke bare min første brudekjole men også min første mammakjole som skulle sys. Ikke uvenetet var det mange som synest søskenbarne mitt var gal for å la meg sy brudekjolen hennes. Og de fleste reagerte med forskrekkelse da de hørte at jeg hadde vært på Fretex og handlet inn materialer til kjolen. Farmoren vår reagerte nok mest på det hele. Hun ble nærmest fornærmet for at jeg hadde vært på Fretex, hadde jeg komt til henne kunne jeg i det minste fått en skikkelig duk! Men søskenbarnet mitt visste da hva hun fikk når hun spurte meg om å sy henne noe; Gjennbruk! 

Nå, jeg må nesten bare kalle en spade for en spade (som de engelsktalende sier); i forholdt til familien min så skiller jeg meg i grunn veldig ut. Sjokkerende, er det ikke? Jeg er utrolig glad i familien min, men jeg har ikke så mye til felles med dem. Et upperlig eksempel på dette er søsteren min. Vi er virkelig som natt og dag, men er nærmest bestevenner og kommer utrolig godt overens for det om. Uansett, poenget mitt var at jeg og Nina har veldig mye til felles. Vi forstår hverandre veldig godt og vi liker ofte de samme tingene. Det var nok en beroligende tanke for oss begge. Det ble en enkel litt "bonderomantisk" brudekjole med empirsnitt, heklet skjørtdel, perleknapper bak og satengsnøring under bystet.

I tillegg til å være syerske var jeg også bryllupsfotograf. Multitasker! 

Miljøvennelige gleder!

Jeg har alltid vært utrolig glad i sjokolade. Melkesjokolade. Hvem er ikke det liksom? 
Så etter å ha veganer i noen uker nå, så er det en av de tingene jeg savner. Deilig melkesjokolade med rund og søt smak som smelter på tungen! Mørksjokolade med 86% kakao, som altså er melkefri, fungerte liksom ikke helt på samme måte. Men selv om den ikke er helt ideel har den har også sine fordeler, med så mye kakao, får du så mye smak at en plate på 100g varer i flere uker. Tidligere i dag fikk jeg spesielt lyst på god sjokolade og gleden var derfor stor da jeg kom over Plamil 'melkefritt alternativ til sjokolade' i butikkhyllen på Ica. Og jeg ble ikke mindre entusiastisk etter å ha lest litt mer på pakken og tatt en liten (cirka halve platen) smakebit! Her er et bilde av sjokoladen, som var utrolig god og søt, ikke bare på smaken men også på pakken! 
Prisbelønnet vegans, anti GMOsk, gluten- og nøttfri sjokolade, laget av spesielt valgte, rene ingredienser på en fabrikk som blir drevet 100% av fornybar energi.. Blir det bedre enn det?!

Og mens jeg er innpå kjekke, miljø- og Linevennelige saker og ting; Jeg har nevnt en nettside ved navn Omerica Organic før i et innlegg om plugs. Det er et firma i uniten som lager diverse artikkler, bland annet plugs og beltespenner , i økologisk tre. I likhet med den fantastiske sjokoladen blir også Omerica fabrikken drevet på 100% fornybar energi, nemelig vindmøller! Ikke nok med det, de planter også ett nytt tre for hvert produk de selger. Og slike firmaer smelter hjertet mitt! Så nå venter jeg på to par økologiske plugs fra andre siden av atlanteren (venligst ignorer miljøfientlig frakt her, jeg gjør mitt beste!..), og jeg gleder meg! 

Jeg vil til Bergen, vil til Bergen med det samme!

Jeg er nå godt igang med mitt tredje skoleår i Stavanger - i egen leilighet, borte fra hjemmbyen. Men realiteten har vært en annen for de fleste barndomsvennene mine. De fleste har klart å holde seg på Haugalandet ut hele videregående. Se for deg flyttebølgen, en hel haug med klaustrofobisk ungdom som har brukt det tre siste årene (minimum) på å drømme seg bort til større byer. Ikke det at jeg skal skryte på meg noe som helst jeg flyttet 'bare' til Stavanger, og jeg måtte flytte for å kunne gå på den linjen jeg ville, Design og tekstil. Uansett, denne flyttebølgen (aka min venner) skylte stort sett i land i Bergen i år, med untak av noen etterdemninger i Oslo og til og med Stavanger. Det blir spennende å komme hjem til Kopervik rundt juletider. Jeg regner med at rundt halvparten av befolkninngen da vil snakke halvt karmøysk og halvt bergensk. Noe som for meg høres veldig spennende ut. 

Det er veldig kjekt at de aller fleste vennene mine fra hjembyen nå også har flyttet ut. Det er noe helt spesielt å ha flyttet for seg selv, man kan ikke ungå å føle seg litt ensom. Ikke det at jeg ønsker dem ensomhet, men jeg tror det vil gi en go del mer forståelse på hvordan jeg har hatt det de siste årene, og jeg har faktisk stor tro på at vi vil se hverandre mer nå, enn hva vi gjorde når nesten bare jeg var utflyttet. Allerede nå har jeg sett jentene mine mer enn jeg har på veldig, veldig lenge. 

I Helgen var jeg nemelig i Bergen på besøk hos to av dem! Det var rett og slett en superduper helg! Jeg har ikke ledd og kost meg så mye på veldig, veldig lenge. Og det er så utrolig kjekt å få se hvordan de har det der oppe. 

Så foruten et enda litt større savn etter de fantastiske barndomsvenninnene mine og komplekser som 'leiligheten min er ikke like fin som venninnen mine sine', 'Jeg roter alt for mye', 'Jeg har har endten for liten leilighet eller for mye skrot' og 'Hva er i all verden er gale med meg som ikke klarer å finne roen i min ett år gamle leilighet?!', så var det en sykt vellykket helg! Her er noen øyenblikk som ble foreviggjort. 

Jeg er superglad i dere!