fredag, februar 27, 2009

Karma er en bitch

I mitt miljøtips nr. 1 presenterte jeg mitt nyttårsforsett Kjøpfritt år. Det gikk ut på at jeg i hele 2009, ikke skulle handle noe nytt. Men kun kjøpe ting på bruktforetninger. Men selvsagt - ingen regel uten unntak. Jeg gidde meg selv lov til å handle nytt undertøy, sokker og kosmetikk, ting som går på hygiene er lovt.

To måneder inn, og jeg har klart meg veldig bra. Selvsagt er det ting jeg har veldig lyst på, som det er veldig surt å bare gå forbi, men jeg har klart å la være. Dette er selve definisjonene på selvdisiplin. Men la meg bare få si en ting; Jeg er da kun et menneske! Et uttrykk jeg i grunn aldri har forstått meg på, nettopp derfor velger jeg å bruke det nå. Tingen er at jeg har oppdaget en veldig menneskelig egenskap i meg selv gjennom disse to månedene (Ikke det at jeg ikke har menneskelige egenskaper fra før av, men disse er mer negative enn jeg skulle ønske). Nemlig at jeg konstant prøver å smyge meg unna reglene. Noe jeg i utgangspunktet vil tørr å påstå at jeg ikke pleier å gjøre. Men nå prøver jeg å få folk til å gi meg gaver - som ikke er direkte ulovlig, jeg minner om at det var jeg som laget reglene for dette kjøpefrie året - og betale dem tilbake i for eksempel kaffi. Jeg liker å tro at jeg her bare gjør verden en tjeneste.  Jeg gir avkall på verdens kapitalistiske måte og reintroduserer den til byttehandelen, som er mye, mye koseligere. 

Uansett, jeg var på Kvadrat forleden. Noe jeg som regelt er kun når søsteren min er på besøk. Mamma hadde ringt tidligere på dagen og sagt at jeg hadde fått 200 kroner av mormor og mossan (Vi kaller morfaren vår for mossan fordi min søster ikke klarte å si morfar når hun var liten). Pengene hadde jeg da bestemt meg for at skulle gå til å nedbetale et lån som jeg to ut hos mamma og pappa for noen måneder siden. Men hallo, pengene var da en gave. Og i teori så kunne den gaven være hva som helst. Hva som helst som har en verdi på cirka 200 kroner. 
Med den tanken godt innplantert i hode bestemte jeg meg får å kjøpe en veldig fin plummefarget, strikket ulljakke. Jakken hadde kostet 499,- men kostet nå 150,-. Jeg trengte den. Jeg frøs. Jeg fikk den av mormor og mossan. 

Nå kommer jeg endelig til den delen av blogginnlegget som forklarer tittelen. For på bussen hjem fra Kvadrat klarte jeg nemlig å gå fra handlenettet mitt, som da inneholdt den nye jakken og tre par nye truser, hvorav en av dem var min søsters. Ikke bare var dette ufattelig kjedelig fordi jeg nettopp hadde brukt 310 kroner på innholde i handlenettet og hadde skyldfølelse fordi jeg nesten hadde jukset med kjøpfrittår, men også fordi jeg elsket det handlenettet. Det stod This is not a plastic bag på den og den hadde en god dose sentimental verdi. Jeg har ringt og ringt til Veolia, men nettet har ikke dukket opp. 
Karma er en bitch, men bare når du selv er en!  

torsdag, februar 26, 2009

Siddis kjendis?

I forbindelse med Natur og Ungdom og åpningen av Kårstø, har jeg vært litt i media i det siste. 
Og Rogalandsavis hadde viss nok mottatt så pass mange pressemeldinger som inneholdt mitt navn at det var nettopp mitt navn som dukket opp når de skulle bestemme seg for hvem de skulle skrive om i spalten God morgen. Det var jo utrolig festlig og her er resultatet: 

mandag, februar 23, 2009

Presse, presse, presse!

Jeg og plakataksjonenen til Natur og Ungdom er i Rogalandsavis

søndag, februar 22, 2009

Under overflaten

I går var jeg og søsteren min på konsert.
For andre gang på tre-fire måneder var vi vitne til Marit Larsen-magi fra scenen. 
Første gang var vi på konsert med henne var på byscenen i Haugesund. For de som aldri har vært der, så er det et relativt intimt konsert lokale. Og med mindre du har betalt en masse ekstra for både konsert og fancy middag, så har du stå plass. Konserten på byscenen var veldig, veldig bra. Det var åpnings konserten på hennes turne og det er mulig at det påvirket hennes opptreden litt, men det spilte ingen rolle. Det var utrolig god stemning både på scenen og ikke minst blant publikum.
I Stavanger konserthus i går kveld, var saken en litt annen. På scenen var det skikkelig trykk og man klarte så vidt å sitte stille i setet når tempoet tok seg opp. Men ett lite glims over resten av publikumet og iveren etter å ta helt av bare døde momentant.
Hva i all verden!? Dere er da ikke på kino, liksom!
Det er helt sykt hvor egoistiske slike publikummere er. Jeg følte meg i allefall egoistisk der jeg satt. Her skal kjære, søte Marit og bandet hennes servere oss alt på sølvfat uten at vi bidrar til å få opp stemningen i det hele tatt.
Men for all del, vi fikk det jo faktisk servert på sølvfat. Det var kjempe bra og på scenen manglet det ikke på innlevelsen! Men jeg og søsteren min, som ikke er særlig vant med å spille en så passiv rolle på konserter, hadde litt problemer med å beherske oss. Det er mulig du nå tenker "Hallo, det er Marit Larsen vi prater om! Hvor mye trøkk er det snakk om, liksom?!". Da skal vil jeg bare anbefale deg å få med deg en av hennes konserter. Marit Larsen er kjempebra og det er trøkk til tusen.
Uansett, her sitter vi, to stå-konsert-publikummere å klarer ikke sitte i ro. Ida, min søster, synger med og beina mine går som trommestikker.
Etter hvert forstod også resten av salen at her går det ikke ann å være kinositter, bokstavlig talt. Og mot slutten tok det også litt av blant publikum og konserten var bare helt super!
Slik jeg ser på det er det 50% det som skjer på scenen og 50% det som skjer blant publikum som utgjør konsertopplevelsen. Dette gjelder da selvfølgelig ikke Kaizers Orchestra, der er det 100% - 100%!

fredag, februar 20, 2009

Filosofi på kveldstid


Ubetinget kjærlighet. Hva legger du i begrepet? Hvem elsker deg, helt ubetinget. Uansett. Hva enn som skjer.
Eksistere i det hele tatt denne kjærligheten? Eller noen som fortjener den?

Ubetinget kjærlighet. Hør på det. smak litt på det. Ja, lukt gjerne også om du skulle ønske det. Er det ikke vakkert? Er det ikke flott? Jeg tror det er det det går ut på. Livet. Ubetinget. Med mindre du automatisk assosierer det med fengselsdom, er det en utrolig flott ord. Ett av de flotteste vil jeg tørr å på stå.
Kjærlighet skal bare være. Det er ikke noe man må gjøre seg fortjent til. Det kan ikke vinnes, det kan ikke tapes. Ekte kjærlighet er ubetinget.

Alt annet er forøvrig kun tidsfordriv og veldig hyggelig selskap.

tirsdag, februar 17, 2009

Fotografier

Lyng i Stavanger sentrum. 
Typiskt syn i Stavanger.
Due i parken. 
Forlatt båd i havnen i Tzarevo, Bulgaria.
Pusen Sofie. 
Gitaren min, en flott Takamine. 
En gammel lada i båthavnen i Tzarevo, Bulgaria. 

søndag, februar 15, 2009

Human footprint

Dette har visst blitt en miljøblogg! Slik kan det gå når en blogger om hva nå enn man har i tankene! Jeg vil dele denne videoen med dere. Et program på National geographic channel om våre Human footprint. Jeg blir lettere forferdet når jeg ser på slike programmer, men ekstremt fascinert. Tanken og ikke minste synet på hvor mye vi faktisk forbruker og kaster i løpet av livet går virkelig inn på meg.
Men det er da det er litt kjekt å kunne si at "HAHA! In your face meat-eater! Jeg spiser ikke seks griser, fem kuer eller 1423 høner! Og 13248 øl, de skal du få ha for deg selv!". 
Enjoy! (Filmen, ikke kjøttet og ølen..) 


Miljøtips nr.4

Scenario; du må i forbindelse med jobb eller skolen printe ut dokumenter på papir. Men uhh, ork! Printeren bare spyr ut med ark med to linjer, unødvendige bilder og reklame fra nettsiden på! Hadde det bare eksistert ett program til din dumme data eller din fantastiske mac som lot deg markere de sidene av dokumentet du ikke trengte å printe ut! 
Jeg gir deg Lines miljøtips nr. 4 - Print forsvarlig! 

Last ned gratisprogrammet Green Print! Det lar deg eliminerer sider du ikke ønsker å printe ut, slik at du kun printer ut kremen av dokumentet og kutter bort unødvendighetene (skorpene om du vil, når vi først snakker i matmetaforer..). På den måten kan du spare både penger, blekk og papir! Programmet lar deg også se hvor mange trær og penger du har spart! Ganske enkelt helt genialt! 
Husk også å printe på begge sider av arket, på den måten kan du jo faktisk spare 50% av arkene! 


lørdag, februar 14, 2009

Fotoshopping på en rolig lørdagsmorgen


Jeg har en av de late lørdags morgenene i Stavanger, som jeg ikke har hatt på veldig lenge nå, og som jeg er veldig glad i. Det er deilig å ligge godt under dyna, med macen på fanget mens dagslyset sakte fyller rommet. Det pleier å være mørkt og travelt om morningene. Jeg skal ikke engang nevne at det er St. Valentines dag i dag, jeg boikotter, som vanlig. 

Jeg har fiklet litt på Photoshop i det siste. Jeg har ikke holdt på med programmet på veldig lenge, men etter at vi hadde en fotooppgave på skolen som innehold til fotoshopping var det på an igjen.
Jeg har virkelig slått meg på å gjøre alle bildene vintage. Jeg har alltid likt bilder som ser ut som om de ble tatt på seksti-syttitallet, eller gjerne på begynnelsen på nittenhundretallet. Det er noe spesielt med slike bilder. Fargene, vignettene, kornetheten. Og så har vi jo hele aldringsprosessen som har foregått siden bildene angivelig ble tatt. Skrapene, brettene, falmingen.
Dette er et gammelt bilde jeg fant sammenbrettet i lommen på oldefars gamle kjole (som i kjole og hvit). Bilde er fra middagen jeg hadde i går. Tomatsuppe og olivenbrød.

onsdag, februar 11, 2009

Vevets skittne ryker

Det farer visse usannheter om meg på vevet i disse dager. Om du nå spør deg selv i retning av "Vevet? Hva er vevet? Hva er det hun babbler om?", så kan jeg fortelle deg at det er ett av de mange flotte nynorskordene jeg har plukket opp i det siste, at det betyr nettet, som i Internettet, med stor I og at jeg forøvrig ikke babbler, men blogger. Tilbake til disse usannhetene, eller ryktene om du vil. Det er nemlig blitt fortalt på hele to blogger på vevet at jeg, en selverklært ekstrem-vegetarianer og miljøverner, ikke er det i det heletatt. Disse bloggerne hevder rett og slett at de har observert meg på byens McDonald's resturante, om man kan kalle det det, spisende på en cheeseburger! Nå er dette riktig nok veldig upolitiske kilder, som forøvrig lyder navnene Sladreskreppa og Iselins verden, men allikevel vil jeg bruke dette blogginnlegget på å rette opp i disse usannhetene. Jeg har riktig nok bedre ting å ta meg til og jeg vil påstå at diss type sannløse rykter er meg underlegne, men allikevel! 
Her skal dere høre det fra hestens munn, som de sier på engelsk. Noe sier meg at det ordtaket ikke fungerer like bra på norsk, men la gå. Jeg var kanskje på McDonald's her om dagen, men det var kun får å følge to utsultede og underernærte kjøttetere - så underærnæerte faktisk at de ikke har moralsk ryggrad - som absolutt skulle ha seg hver sin "Sjikken salsa". 
Jeg for min del spurte damen ved kasseapparatet, noe sier meg at hun også var kokk, om løkringene var fritert sammen med noe annet, 
det var de selvsagt kunne kassedame/kokk nummer 2 bekrefte, etter at nummer 1 nølte og helst ville svare at nei, det var de ikke. 
Med det oppklart satt jeg meg stille og rolig ned på stolen og ventet mens mine to kompanjonger innhalerte sine burgere. Deretter gikk vi videre til Søstrene Grene. 
Det var det. Ingen cheeseburger, ingen søppelkasting, ingen taxi. 
Ingen dobbeltmoraler ute å går her! 

Jeg avslutter med et bilde av dagens middag, som absolutt ikke var noe ekkel cheeseburger fra McDonald's men wokede grønnsaker med couscous og spinat!
Obs! Obs! La dere merke til bøkene i bakgrunnen? Ikke lett å se men det er altså en bunke bøker med følgende navn; Miljøpolitikk, Økosystem Barentshavet og Natur og ungdom - 30 år i veien. Viss ikke dette er nok bevis på mine ensidige moraler, både i form av vegetarisme og miljøvern, så vet ikke jeg!

tirsdag, februar 10, 2009

Mat , musikk og mangel på konsentrasjon

Jeg er ukonsentrert. Jeg har lekser. Jeg har tanker i hode. Jeg lyst. På mat. På å se på tv. På å sove. Jeg er ukonsentrert. Derfor lager jeg meg mat og hører på fin musikk. Ovnsbakte skiver med urte- og hvitløkssmørost og spinat på og The Free Design. Lekser og prøvelesing neste! 
Men først god næringsrik mat og søt musikk. 



mandag, februar 09, 2009

Nær-rings-livs-hus og miljøtips nr. 3

I går stod jeg å ventet på bussen. Jeg hadde nettopp kommet med båten fra Kopervik etter å ha vært litt hjemme i helgen. En veske, en ryggsekk og ett handlenett som inneholdt en flettet kurv, som igjen inneholdt en gammel, blomstrete badetromsvekt (viste fem kilo for mye da jeg fant den i mormorskjeller, men så fant jeg hjulet man kan stille utgangspunkt vekten med og nå står den på bade mitt som om den aldri hadde vært noe annet sted.), en minihammer, en rull med sen og to par ullknesokker, for å nevne noe. Jeg hadde med andre ord nok å dra på og hadde håpet å nå den bussen som gikk hel, men måtte vente på en annen buss som skulle gå tretten over i stedet for.
Jeg var forberedt på å vente temmelig lenge og fryse ganske grundig der jeg sto i mine flotte plastikk sko og litt for tynne strømpebukse.
"Næringslivs huset" stod det over inngangsdøren på bygget på andre siden av gaten.
"Nærings-livs huset", "Nær-rings-livs huset", "Livs huset"...
Utrolig fascinerende i grunn. Så mange ord i ett, eller to. Nær, ring, sliv (norskstaving av det engelske ordet sleeve som betyr erme, om du lurte!), liv, livs huset! Jeg var forberett på å stå der å myse på de flotte bokstavene og de flotte ordene resten av kvelden (eller et kvarter, som det også kalles..), men plutselig så var bussen der, nesten ti minutter før tiden, og vi fikk alle sette oss inn og varme oss mens den store, grønne bussen sto der og duret og hostet opp moderate mengder eksos; Lovely!

Jeg avslutter dette litt tullete innlegget med 
Lines miljøtips nr. 3 - Si ”Nei takk!” til uadressert reklame. 
Klistermerker kan du få gratis av meg, eller på nettsidene til Grønn Hverdag. Og om du nå tenker at du ikke vil gå glipp av alle de flotte tilbudene som reklameres for på de store papirmengdene som dumpes i din postkasse hver dag, så besøk denne nettsiden!

onsdag, februar 04, 2009

Jeg er stolt av å presentere...

Leif! Min forhistoriske mann! Og ikke mann som i "bedre halvdel", men som i min indre mann. Leif var en god og arbeidsom kar som levde i relativt trange kår et eller annet sted i Norge på slutten av 1800-tallet. Han var ikke blant de stauteste karer, men han gjorde da sitt for å alt som skulle gå rundt til å gjøre nettopp det. Hans største drøm var å bli fotografert slik at hans minne kunne leve videre i beste forstand. Men for å bli fotografert på denne tiden måtte man enten være veldig, veldig rik eller kriminell. Hva skulle da Leif gjøre? Hjemme hadde han kone og fire barn og brødfø og drømmen om å bli fotografert ville han aldri oppnå på lovlig måte, så pass kunne denne simple mannen også innse. Derfor stjal han et brød. Ikke bare var det nok mat til å fø hans familie i minst en dag, han måtte også ned på politistasjonen får å bli registrert, fotografert og straffet. Slik har det seg altså at Leif fikk drømmen sin oppfylt
Og på politistasjonen traff han også (den nye) kvinnen i sitt liv, hun var en prostituert og måtte på legeskjekk, men det er en helt annen historie..